John Olav Nilsen har vært en viktig bidragsyter i den norske populærkulturen de siste fem-seks årene. Det er i mine øyne kun Frode Strømstad og Lars Lillo Stenberg som har laget like sterke poplåter de siste 10-15 årene i Norge. Alle tre er representanter for tre ulike retninger innen popmusikken, men de rager uansett over dem som ellers er der ute (med norsk pass) i denne sekkesjangeren.
I de siste årene har R&B-en og rapen fått et stadig sterkere fotfeste i Norge, og med det har flere opplevd John Olav Nilsen og Gjengen sitt musikkunivers som etter hvert noe opptråkket og utslitt de siste to årene. P3 med andre har jo blant annet annonsert rockens (og da også poprocken til Nilsen) død i denne tida. Noen vil også hevde at kvaliteten på platene har blitt suksessivt svakere. Jeg for min del synes bandet har gått i en naturlig retning, fra full virilitet til et mer sedat mørke. For meg er låtene like sterke på siste album som på første album, men bandets ungdommelige urkraft på For sant til å være godt har måttet vike for et mer dystert og voksent lydbilde i Den eneste veien ut. Tekstene har fulgt samme retning, og med unntak av tidvis overdreven bruk av kontraster og paradokser, er tekstene til Nilsen noen av de sterkeste i norsk pops historie. Hans pompøsitet er kontrollert og lyrisk innpakket, tekstene føles genuine.
For en som har fulgt bandet siden startfasen er dette en ganske tung dag. Rent musikalsk har de ulike bandmedlemmene utviklet seg voldsomt i løpet av de siste årene, de har rett og slett blitt flinkere og tightere. Jeg er overbevist om at bandets tre album vil stå seg lenge – som alle ekte klassikere. Jeg er trygg på at jeg vil nyte låter som Sånne som oss, Klokkene og Eurosport også om ti år. Men dagen i dag nytes ikke.
Det regner ute og kirsebærene er utsolgt.